Fra oppdagelsen av ozonhullet til Montrealprotokollen

 

 

 

Oppdagelsen av ozonhullet i Antarktis

Ozonlaget beskytter mennesker og miljøet mot skadelige nivåer av ultrafiolett stråling fra solen. Kjemikalier, omtalt som ozonnedbrytende stoffer (ODS), slippes ut ukontrollert i atmosfæren før; Disse kjemikaliene skader det stratosfæriske ozonlaget. I mai 1985 beskrev forskerne Joe Farman, Brian Gardiner og Jonathan Shanklin i tidsskriftet Nature British Antarctic Survey (BAS) sine observasjoner av store ozontap over Antarktis. Oppdagelsen av det antarktiske ozonhullet av BAS ga et tidlig varsel om den potensielt farlige tynningen av ozonlaget over hele verden.

Wienerkonvensjonen, en innleder av Montrealprotokollen

Etter hvert som teknologien utviklet seg, pekte vitenskapelige studier på det nye problemet og konsekvensene av ozonnedbrytning. Tiltak har blitt etterlyst i årevis. I 1985 ble Wien-konvensjonen om beskyttelse av ozonlaget opprettet som svar. Wien-konvensjonen var den første konvensjonen av noe slag som ble undertegnet av alle involverte land, og trådte i kraft i 1988 og ble ratifisert universelt i 2009.
Konvensjonen hadde som mål å fremme samarbeid mellom nasjoner ved å utveksle informasjon om virkningene av menneskelig aktivitet på ozonlaget. Men fordi konvensjonen ikke er juridisk bindende, krever ikke Wien-konvensjonen at landene iverksetter kontrolltiltak for å beskytte ozonlaget. Montrealprotokollen trådte i kraft i 1987 for å løse dette problemet.

Hva er Montrealprotokollen?

Montrealprotokollen ble undertegnet i 1987 og trådte i kraft i 1989. Den ble opprinnelig undertegnet av 46 land, og traktaten har nå nesten 200 underskrivere. Montrealprotokollen om stoffer som bryter ned ozonlaget er en global avtale for å beskytte jordens ozonlag ved å fase ut kjemikaliene som bryter det ned. Montrealprotokollen er en universell traktat som regulerer produksjon og forbruk av nesten 100 menneskeskapte kjemikalier, kalt ozonnedbrytende stoffer (ODS).

Hva sier Montrealprotokollen?

Montrealprotokollen reduserer forbruket og produksjonen av de ulike ozonnedbrytende stoffene trinnvis, med ulike tidsplaner for utviklede og utviklingsland (referert til som «artikkel 5-land»). I henhold til denne traktaten har alle parter spesifikke ansvar knyttet til utfasing av de ulike gruppene av ozonnedbrytende stoffer, kontroll av ozonnedbrytende stoffers handel, årlig rapportering av data, nasjonale lisenssystemer for å kontrollere import og eksport av ozonnedbrytende stoffer, og andre saker. Utviklingsland og utviklede land har like, men differensierte ansvar, men viktigst av alt, begge landgruppene har bindende, tidsbestemte og målbare forpliktelser.

Stoffer kontrollert under Montrealprotokollen

Vedlegg A (KFK-gasser, haloner)
Vedlegg B (andre fullhalogenerte KFK-gasser, karbontetraklorid, metylkloroform)
Vedlegg C (HCFC-gasser)
Vedlegg E (metylbromid)
Vedlegg F (HFK-gasser)

Montrealprotokollen støttes av ozonsekretariatet i FNs miljøprogram

Traktaten utvikler seg over tid i lys av ny vitenskapelig, teknisk og økonomisk utvikling, og den blir stadig endret og justert. Partsmøtet er styringsorganet for traktaten, med teknisk støtte fra en åpen arbeidsgruppe, som begge møtes årlig. Partene bistås av ozonsekretariatet, som er basert ved FNs miljøprograms hovedkvarter i Nairobi, Kenya.